Forsiden Om meg Bilder Kontakt meg

Dette var ikke planen min

04.11.2016 @ 12:10 i Hverdag

Jeg opprettet jo denne bloggen for å skrive om Russland og balletten. Nå har jeg vært hjemme i Oslo siden august, og det har vært minimalt med ballett. Likevel er det fortsatt mange som er innom og titter, så da føler jeg at jeg burde skrive noe!

Da leddbåndskaden min ble bra i sommer og jeg begynte å få vondt i hælen trodde alle det var akillessenen som var betent. Da behandling for dette ikke hadde effekt bestemte jeg meg for å ta MR. Da kom det frem at jeg har beinmargsødem i hælbenet. Det er en form for tretthetsbrudd og går bare over ved hvile og avlasting. Så da har jeg de siste to månedene hoppet rundt på krykker og med en diger skinne, som bare føles ut som en king size slalåmsko.

Dagene er ikke veldig innholdsrike. Helt motsatt av hva jeg er vant til. Prøver å få dagene til å gå med å lese, se på serier, strikke. Og så går det mange kopper kaffe! Hehe! Den Nespresso-maskinen var et godt kjøp! Og det var medlemskapet på SatsElixia også. Det er dagens høydepunkt når jeg får beveget på meg og svettet litt! Det er selvfølgelig begrenset hva jeg kan trene, men med veiledning fra fysioterapeut og PT har jeg funnet øvelser jeg kan gjøre uten å belaste foten. Kan noen ganger bli sittende og se på de som løper på tredemøllen eller gjør knebøy da. Ikke at det er noe jeg har pleid å gjøre så mye av, men nå vil jeg liksom gjøre alt! Så det er hvert fall en måte å finne litt motivasjon. Å tenke på alt jeg skal gjøre når jeg bli bra. Å danse er selvfølgelig det jeg vil, og skal! Nå er det så lenge siden jeg både trente ordentlig og sto på scenen. Men jeg har bestemt meg for at å gi opp er ikke et alternativ. Jeg skal danse. Jeg må danse.

Så selvfølgelig er det mange tøffe dager. Det surrer mange tanker oppi hodet og det er ikke så lett å være positiv og finne motivasjon alltid. Men jeg må se på dette som en utfordring, en situasjon å lære av. Jeg tror jo på at det er en mening med alt. Det tar bare litt tid før man ser hva det er :)

Dreaming...

 

En dag uten trening er en dag uten mening

14.09.2016 @ 18:32 i Ballett

Det er slik hverdagen og tankegangen min har vært de siste årene. Så nå, når jeg ikke kan trene føles alt meningsløst. Fra jeg våkner til jeg legger meg bruker jeg mest tid på å finne på noe å gjøre, bare for å få tiden til å gå. Det må være noe som ikke belaster ankelen, for den er så vond at alle aktiviteter er smertefullt. Å trene ballett har jeg ikke kunnet gjøre på ukevis, gå tur har jeg heller ikke gjort på lenge, og nå blir det nesten bare verre for hver dag som går. Selv i rolig tilstand verker den. Så da tenker jeg at det må jo være noe jeg kan gjøre som er relatert til ballett og dans da. Se på ballett, lese om det, eller noe sånt. Men da begynner jeg bare å tenke sånn og skjønner at jeg savner det så mye, at det ender ofte med å ødelegge dagen for meg. Å ikke ha muligheten til å gjøre det jeg elsker, og å ikke vite når jeg kan, det er helt forferdelig. Det føles urettferdig, for det er det som er livet mitt! Jeg har ofret så mye for å få det til, jobbet så hardt, og så, plutselig så sliter jeg må gå opp trappa hjemme.

De siste månedene har jeg følt det som om at jeg etter mange års strev nådde fjelltoppen. Jeg oppnådde det jeg ønsket mest. Men så falt jeg ned, og jeg faller lenger og lenger, fortere og fortere. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gangskal komme meg opp dit igjen. Når kan jeg trene? Hvordan skal jeg trene? Jeg klarer ikke strekke foten min, hvordan skal jeg da kunne stå på tåspiss? Å komme i form etter en ferie er hardt, men etter flere måneder, akkurat nå føles det umulig...

Men ja, jeg vet at det kunne det vært verre. At mange andre har det verre! For dette går jo over. Men jeg vet ikke når. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre all denne tiden, eller hva jeg ikke må gjøre.

Vanligvis sier jeg alltid til meg selv at alt skjer av en grunn. Men nå som jeg har vært skadet siden mars så sliter jeg veldig med å se det. Drømmen min ble oppfylt, men så kom marerittet mitt rett bak... Og alle som ikke trodde på meg. Alle som sa at det ikke var en karriere å satse på. Hadde de rett?

 

 

Treningsglede i korte stunder

12.04.2016 @ 15:42 i Samara

Da det passerte en måned med sykmelding var det like før det klikket for meg. Eller at jeg ble ordentlig deprimert. Jeg er bare ikke skapt for å sitte inne. Jeg må bevege på meg, holde på med noe, eller bare være ute i frisk luft. Til vanlig, når jeg er på farten, kommer jeg ofte på ting jeg har lyst til å gjøre hjemme, som å lage ting og være kreativ, eller lese om noe spesielt, eller bare rydde og vaske til hele leiligheten er shina ren og alt er i system. Men nå som jeg hadde uendelig med tid til alt sånt, fristet absolutt ingenting. Det føltes bare som tidsfordriv, fordi jeg var "stengt inne". Å gjøre noe bare for å få tiden til å gå er ikke noe gøy. Det er ikke noe inspirerende. Og det er heller ikke egentrening over en så lang periode. Mistet helt motivasjonen på et tidspunkt, fordi jeg skjønner jo at det kommer til å bli så innmari tungt å komme tilbake på balletten. Ingenting kan måle seg med en full ballettime.

Men, etter råd fra søster, begynte jeg å gjøre pilates hver dag. Det er en mer skånsom trening fro kroppen enn ballettens ekstreme posisjoner. Men like tungt hvis man gjør det riktig. Så flere dager har jeg hatt noen skikkelig bra økter i stua, og det har hjulpet på humøret! For noen timer i hvert fall.

Det skal nemlig ikke mer enn en tur i teateret eller noen filmer på youtube til for at jeg blir nedfor igjen. Det føles ganske meningsløst å være her, så langt hjemmefra, når dagene går med til å bare være utålmodig og stresset over at jeg ikke får danse.

Det eneste som muntrer meg opp er at jeg heldigvis har fått mange gode venner som inviterer på kafe eller kommer på besøk. Jeg har det ikke helt forferdelig. Jeg bare lengter etter å danse. Så veldig...



Og så noe jeg lenge hadde tenkt på. Egne grønnsaker på balkongen! Slik er det foreløpig, så få vi se hva som kommer opp. Det er meldt sol og opp mot 20 grader fremover!



 

 

Påskebesøk

03.04.2016 @ 21:26 i Samara

Og tidenes lengste påskeferie for meg... Den vonde ankelen min har kun vært kranglete hele måneden, hoven og vond. Den beste er egentlig å ligge rett ut og ikke belaste den. Ingen dansing, og helst ingen gåing.

Men det klarte jeg ikke helt forrige uke, for da fikk jeg storfint besøk. Mamma, pappa OG søster tok turen. Det var kjempekoselig og så hadde vi det innmari gøy. Jeg lo så tårene rant hver eneste dag. Som mamma sa så var det første gang hun var i Russland og at jeg faktisk hadde tid til å bare sitte og slappe av på kafe eller titte i butikker uten å måtte stresse tilbake til skoletimer eller repetisjoner. Vi fikk med oss "Chopiniana" og "Tango, tango, tango" i operaen, fornyet garderoben litt, og så ble det mange kopper kaffe og kaker av alle slag for dem som kan unne seg det ;)



De fikk også møte flere av de nærmeste vennene mine fra teateret. Både til lunsj og middag møttes vi på stamkafeene våre! Det ble utvekslet gaver, hvor hovedingrediensen oftest var sjokolade. Morsomt hvordan russerne elsker norsk sjokolade og godteri, mens vi har koffertene fulle av russisk konfekt når vi reiser hjem.

En formiddag dro vi til Samara Cosmos Museum. Der er det utstilt ekte romfartøy som har vært i verdensrommet, romdrakter, maten de har med seg, og modeller som viser utviklingen fra 50-tallet til i dag. Pappa, og jeg, har jo alltid vært over gjennomsnittet interesserte i sånt :)

 

 

Det ble Paquita x 3

13.03.2016 @ 14:36 i Samara

For to uker siden visste jeg ikke om jeg kom til å danse Paquita-forestillingene. Det var jo premiere, første gang den ble satt opp i Samara, så det er jo litt større enn vanlige forestillinger. Det var mange tv-team tilstede både på forestillingene og på de siste sceneprøvene i dagene før. Jeg var ikke spesielt nervøs for å danse, vi hadde øvd så mye så alt gikk nesten på automat. Det var mer på grunn av presset fra pedagogene og ballettsjefene. De følte på det selv, og krevde intet mindre enn perfeksjon. Det eneste som plaget meg var at jeg hadde vondt i foten. Ikke veldig ille, men å hoppe kunne være vondt, og etter lange dager verket det. Uheldigvis på siste generalprøven så landet jeg feil på et hopp og kjente umiddelbart at noe skjedde i ankelen. Det var dritvondt med en gang, men så gikk det bedre mens jeg sto i kulissen så jeg trodde det ikke var noe farlig. På kvelden derimot så jeg at den hovnet opp, og neste dag var naturlig nok alt vondt. Stå på halvtå, tå, hoppe. Men det var premiere! Hva kan man gjøre? Jo, smøre på kremer, ta smertestillende og bite tenna sammen. Eller i mitt tilfelle, smile så mye man klarer... Og slik gjorde jeg i tre dager. La selvfølgelig på is hjemme, lå med benet på en pute og prøvde å belaste minimalt utenom.






Det var stort for meg at jeg fikk lov til å danse en så viktig forestilling. Selv om jeg har vanskelig for å tro på det selv, så må det vel bety at jeg gjør noe riktig. Eller i nærheten av riktig. Innimellom...

Med to dager fri trodde jeg det skulle bli bedre, men det var ikke nok hvile før vi hadde Korsaren. Den er ikke den mest krevende i det hele tatt, men etter forestillingen var det så vondt at jeg haltet hjem, klarte nesten ikke sove, og den hovnet opp på nye steder.

Så nå er det sykmelding som gjelder. Passer meg så dårlig, jeg hater jo å sitte hjemme. Jeg finner selvfølgelig på ting å gjøre som å se på serier, lese, lage mat, og jeg får besøk hver dag. Men jeg vil ut! Jeg vil danse!

 

Den verste dagen på lenge

24.02.2016 @ 20:15 i Samara

Igår var en av de verste dagene jeg har hatt her. Hele den siste uken har humøret mitt vært veldig preget av stresset den siste tiden, og igår knakk jeg helt sammen. Jeg hadde et par kvelder nå uten forestillinger, og en halv fridag ekstra igår på grunn av en russisk feiring. Jeg rakk endelig å være litt med venner på mandag, men igår ødela hjemmelengselen. Sjelden jeg lengter hjem, men de siste dagene kom det som lyn fra klar himmel. Prøvde å roe meg ned, men da jeg satt og sminket meg før Anyuta merket jeg at jeg var sjelven.

Og det var bare begynnelsen. Jeg danset i alle delene, og derfor hadde jeg flere forskjellige kostymer. Som vanlig får vi kostymene utdelt en times tid før og alltid er det litt styr med å finne riktig størrelse og skjønne hvilket tilbehør som skal med og få det på i tide. Men igår var det ekstra mye styr, og jeg kjente på meg at noe kom til å gå skeis. Og jeg hadde så rett! Første akt gikk til helvete for å si det rett ut. Jeg hadde fått feil kostyme, nemlig en kjole med stropper som jeg hadde en jakke utenpå. Den skulle jeg gå rundt i under første dans når teppet går opp, men da vi skulle danse på tåspiss med løft og piruetter like senere tok alle av seg jakkene. Da viste det seg at ALLE hadde langermede kjoler, for det var "forbudt" å gå i bare armer på den tiden balletten illustrerer. Så da måtte jeg ha på jakken som selvfølgelig snurret seg rundt halsen min. Men ikke nok med det, vi krasjet med guttene, jeg tråkket på skjørtet under et løft så jeg ikke klarte å gjennomføre det, og kort sagt - alt som kunne gå galt gikk galt.

Og til andre akt, som heldigvis gikk uten store feil, hadde jeg også først fått et kostyme som ikke passet, og i tredje akt sto jeg sammen med en som ikke kunne koreografien ordentlig. Så det ble en kveld jeg helst vil glemme. Jeg var helt utslitt følelsesmessig da jeg kom hjem. Nå er det heldigvis litt roligere fremover, så da kan jeg prøve å puste ned i magen igjen. Premieren på Paquita er om halvannen uke, jeg vet ennå ikke om jeg skal danse. Vi er fem som øver på fire plasser. Men koreografien sitter og tutuen min er snart klar, så da burde det være litt lettere å fokusere på å bare danse!

Vil ikke klage

17.02.2016 @ 11:15 i Samara

...men er helt utslitt :O

Sover dårlig, humøret ikke på topp, og musklene verker.

Men jeg vil ikke gi opp. Det er ikke et alternativ. Ikke at det er opp til meg heller - programmet er jo så tettpakket. Men jeg gjør jo akkurat det jeg har drømt om! Og det er noe nytt å lære hele tiden. Ikke bare repertoar og nye danser, men om hele dette yrket. Og om seg selv.

Så det var det jeg hadde å fortelle i dag. Motivasjonen er fortsatt på plass. Bare altfor lite tid til restitusjon.

Ikveld er det Chopeniana og Armidas Pavilion. Premiere for meg - igjen.

Man kan ikke si imot at vi jentene har mer å gjøre, en hver ballett har minst en akt med bare folk i tutu. Men guttene blir visst litt slitne de også ;)

(Ekstremt) mye på programmet

08.02.2016 @ 20:42 i Samara

I dag kom den etterlengtede fridagen. Skulle gjerne brukt den til å bare slappe av og samle krefter, men jeg hadde altfor mange ting på agendaen. Endelig fått vasket leiligheten, fått unna klesvasken, laget mat for noen dager, ordnet en forsikring jeg har hatt hengende over meg to måneder, og dratt til kjøpesenteret for noen småting :)

Etter jul har det vært så hektisk, jeg rekker ingenting annet enn jobb, spise og sove. Siden sist har jeg vært med i en god del forestillinger, og nå i februar kommer de på rekke. Tre balletter i uka, hele måneden. Altså tolv forskjellige balletter. Det betyr ekstremt mye nytt repertoar som skal inn på kort tid, så til tider føles det ut som det ikke er plass til mer informasjon i hodet. I slutten av januar hadde vi Giselle, og det var egentlig litt spesielt å være med på for første gang. Jeg har sett balletten så mange ganger, med så mange forskjellige operaer og ikke minst solister. Det er en av de mest rørende og gripende ballettene, jeg sitter alltid igjen med gåsehud eller tårer i øynene. Og denne gangen var ikke annerledes. Hun som danset Giselle er bare så nydelig, og selv på repetisjonene i salen fikk jeg gåsehud. Og få være med selv var visst en drøm som gikk i oppfyllelse, igjen.





Noen dager senere var det Korsar, også premiere for min del. Det gikk greit, hadde bare utrolig vondt i foten, men det er heldigvis bedre nå! :)

Etter Korsaren var vi invitert hjem til en fra kompaniet som har basseng og badstu hjemme. Her i Russland har de tradisjoner med badstu, og gjerne i godt selskap med god mat og drikke. Jeg var ganske sliten, som jeg alltid er på søndag kveld, men det var kjempehyggelig likevel :)

Første uka i februar gikk med til Svanesjøen, Nøtteknekkeren, og Spardame. Sistnevnte hadde jeg aldri sett i sin helhet før, men det var selvfølgelig en kjempefin forestilling. Koreografien var litt uvant, ikke ren klassisk, men desto morsommere var det å danse. Da jeg endelig hadde lært meg alt! Etter forestillingen dro vi en gjeng hjem til Pasha for å feire bursdagens hans. Kort sagt, jeg lo så mye at jeg er støl i magen :D

Denne uken venter Don Quixote, som jeg gleder meg MASSE til fordi det er en av favorittene mine og jeg skal danse i alle aktene, Romeo og Julie, som jeg ennå ikke vet om jeg skal danse, jeg har bare fått beskjed om å øve for "alt kan skje" og det går et influensavirus i byen. Og Silva, men den kan jeg jo inn og ut nå, haha.

 

2016

14.01.2016 @ 11:49 i Samara

Det nye året fikk en pangstart. Jeg kom tilbake til Samara etter en uke norsk jul, og var helt rolig og sikker på at jeg hadde noen dager hvor jeg bare skulle trene og se på Nøtteknekkeren. Men nei. Første dag tilbake på jobb fikk jeg spørsmål om jeg kunne danse Snøfnugg - samme kveld. Men siden det ikke var repetisjoner og dermed ikke tid til å øve, så trengte jeg ikke danse. Fikk bare kjeft da, for at jeg ikke kunne det som de hadde danset i Mexico halvannen måned. Mens jeg var her, på andre siden av jorda... Men, men. Lærte hvert fall at jeg fremover må kunne ALT, alle danser, hver eneste plass, og alt dette før det har vært øving!

Så ble det nyttårsaften da, og jeg feiret med venner fra kompaniet. Vi var hjemme hos Pasha og Timur. Jeg har faktisk bare vært der tre ganger etter jeg "flyttet ut" i oktober, men alltid like koselig. Alina og jeg sto for det meste av matlagingen, men guttene hjalp også til å kutte til salatene. Her er det nemlig slik at man ikke har en hovedrett, men mange forskjellige salater med grønnsaker, med krabbstick og ris, en med fisk, og den viktigste "Olivie". Og tillegg smørbrød, lefser, og frukt. Og champagne, selvfølgelig. For alt begynner bare kl 00.

Da var det skåling, og taler, og stjerneskudd. Og spising, og rakketter, og slik holdt det på til morgenen :)

Og allerede 2. januar var vi tilbake på jobb, og da følte jeg at det var det ikke grenser for hvor mye kjeft jeg skulle få, i en dans jeg aldri hadde danset før. Og da jeg hadde lært meg alt, så byttet de på plassene, så da ble alt annerledes med plassering, til høyre og venstre osv, men jeg gjorde ikke feil på scenen den 3. januar. Jeg har bare aldri vært så nervøs før! I to dager var jeg helt skjelven og kvalm, og på scenen trodde jeg at jeg skulle kaste opp. Det er første gang jeg har vært så nervøs og usikker, tror jeg. Får satse på at alle erfaring er god erfaring. I helgen var det Silva og Tornerose, og i dag er det La Bayadere. Der også har vi byttet litt om på plassene, så jeg skal gjøre alt speilvendt. Men jeg kan jo koreografien, krever bare litt mer tenking underveis.

Så ble det jul i år også

26.12.2015 @ 22:18 i Samara

For halvannen måned siden trodde jeg at desember kom til å bli veldig kjedelig. Men faktisk har det skjedd masse! Vi danset jo i operaforestillingen "Aida" i slutten av november. Det var to intensive uker med innstudering og øving - og det var slitsomt og gøy! Vi var jo nå halve kompaniet noe som betyr at vi hadde masse tid sammen med pedagogen til å finpusse og terpe. Det mest interessante for meg var egentlig prosessen og endelig få muligheten til å jobbe så grundig med noe. Vi har tre pedagoger som har rullert på å gi de felles ballettimene om morgenen. Vanligvis har jentene de to kvinnelige som bytter på annenhver dag, mens guttenes pedagog holder deres time hver dag. Men nå har jeg altså hatt alle tre og i og med at vi noen dager var ganske få på trening har jeg fått masse korreksjoner og oppmerksomhet, og følt at jeg har fått vist litt mer av hva jeg kan!






Tempeldansen sett fra publikum. Bildet fra hjemmesiden til teateret.

Etter at Aida var overstått gikk vi løs på neste oppgave som var operetten Czardasfyrstinnen eller Silva som den heter på russisk. Den er i en helt annen stil enn vi er vant til, nemlig kan-kan :D Det var utrolig gøy å være med på, og for hver gang jeg er med blir jeg mer og mer kjent med alle de hyggelige menneskene som jobber der. Det er så mange som jobber med lyd, lys, kulisser, rekvisitter, kostymer, sminke, hår, og selvfølgelig orkesteret og koret! På min premiere av Silva var jeg ganske nervøs, men den ndre gangen hadde jeg det virkelig bare gøy! Og det var første gang jeg i det hele tatt gikk på den scenen uten å være nervøs!







Nok forestillingsprat. Mellom disse to Silvaene, den ene rolige uken hvor jeg hadde tenkt til å kjøpe julegaver og komme i julestemning, da fikk jeg influensa. Sånn skikkelig også. En uke med antibiotika, forferdelig vondt i halsen, nese som ikke stoppet å renne og feber alene i leiligheten var jo ikke akkurat det jeg ønsket, men et par sesonger Friends reddet meg litt.






Jeg og Nastya gjorde et forsøk på å pynte Ikea-pepperkakehuset mitt da. Kanskje det styggeste jeg noen gang har laget, haha! 

Det hjalp også litt å vite at jeg skulle snart hjem da. Det ble nemlig norsk jul og det var kjempekoselig! Som alltid er det jo så hyggelig å komme hjem til familie, møte hele slekta og så rakk jeg akkurat å møte venninnegjengen!





I morgen er det tilbake, og det er jeg glad for. Hadde litt behov for et avbrekk, men det tar ikke mange dagene hjemme før jeg lengter etter alt der. Vennene mine (for de som lurer, ja, jeg har fått meg venner) og å danse og trene! Er ikke sliten på samme måte som jeg var etter hvert semester i Perm. Jeg slipper jo skolearbeid mellom øktene, men det er også det at det er så givende. Jo mer jeg er med på, jo mer energi og motivasjon får jeg!

 

 

Jeg smiler stort sett hele tiden

25.11.2015 @ 06:56 i Samara


Man må jo smile litt når disse kommer på døra... :)

Kanskje jeg egentlig ikke burde skrive noe i dag. For humøret er ikke på topp. Men det er faktisk første gangen på lenge. Jeg har det generelt så bra her. Flere ganger har tanken streifet meg, at jeg er rett og slett lykkelig. Det høres så klisje ut, men jeg bare elsker denne jobben mer og mer. Jeg er så heldig som har fått drømmen min oppfylt, og jeg forstår bare nå hvor interessant og givende den er, til tross for at den krever enormt mye av en fysisk og psykisk.


Først i salen hver morgen!

Selv de dagene det er tungt å stå opp, (som i dag), når kroppen er vond og støl eller man bare absolutt ikke har sovet nok, så sakte, men sikkert mens vi varmer opp og gjør ballettime så stiger humøret og motivasjonen. Etter noen timer med repetisjoner så skriker magen etter mat og musklene etter pause, men ellers så kunne jeg bare fortsatt i timevis. Det var akkurat sånn det var i dag.

I slutten av oktober og første halvdel av november hadde vi et skikkelig forestillingskjør med Korsaren, Don Quixote, Nøtteknekkeren, Svanesjøen, Bayadere + opera. Nå er det mye roligere ettersom en del av kompaniet har reist på turne. Til Mexico! Skulle veldig gjerne vært med, men jeg begynte for sent. Det var jo nok styr å få meg hit. Vi som er igjen ligger ikke på latsiden selv om det ikke er balletter annenhver kveld. De daglige ballettimene er faktisk lenger og ganske så slitsomme, og så øver vi på det vi er med på i operaene Aida og Silva. Silva er den litt morsom forestilling, vi skal være danserinner i lange skjørt som vi hele tiden løfter opp for å vise frem bena ;) hehe! Gøy med andre utfordringer og ting som ikke er så seriøst! I Aida, som foregår i gamle Egypt, har vi en skikkelig kul dans hvor vi er krigere, en annen hvor vi er i tempelet og alt går sakte og alle posisjoner etterligner de fra veggmalerier fra den tiden. Og den siste dansen viser ritualer i forbindelse med død. Jeg synes det er veldig gøy og lærerikt å få være med på så mye forskjellig!


Inder og papegøyedanser fra La Bayadere


Fikk blomster etter La Bayadere ;) <3


Tradisjonell russisk jente i operaforestillingen "". Det var mange som påpekte at jeg kledde det, hehe!

Jeg har også vært på min første turne her. Til nabobyen Tolyatti! Noen timer med buss, Svanesjøen og tilbake igjen samme kveld/natt. Morsom opplevelse!


Meg og Anton! :)


Og selv i Tolyatti fikk jeg blomst!

Aida er på søndag og Silva er to ganger i desember. I romjulen er det Nøtteknekkeren, men siden det er den forestillingen de danser i Mexico nå er det tvilsomt at jeg skal være med. Så kanskje det blir norsk jul likevel. Har jo vært innstilt på å være her til sommeren, men hvis sjansen byr seg så hadde jeg satt pris på å komme hjem til venner og familie en liten uke. Det er jo litt kjedelig allerede. Plutselig fri flere kvelder, men færre å henge med. Så jeg og en venninne har meldt oss inn i treningssenter/svømmehall så vi kan bevege oss litt selv om det er snøstorm (eller striregn eller hagl, alt kommer om hverandre) og ikke sitte hjemme foran tv eller pc.



En kveld på "Biblioteket" med Pasha

 

 

 

Får ikke nok

04.11.2015 @ 13:20 i Samara

Oktober kommer jeg til å huske som en begivenhetsrik måned. Ble offisielt ansatt, hadde min premiere i Bayadere, deretter Svanesjøen, så Tornerose og i tillegg fikk jeg være med på gallaforestilling sammen med dansere fra blant annet Mariinsky og Bolshoi. Virkelig flere drømmer som går i oppfyllelse. Alt er blitt ganske hverdagslig for meg her nå, men når jeg tenker over det er det jo helt utrolig hva jeg får være med på. Og etter hvert som jeg har kommet inn i trening og repetisjoner bokstavelig talt morgen og kveld (og uten fridag..) så blir jeg bare mer sulten på det. Motivasjonen min har skutt til værs. Jeg vil så gjerne danse alt, i alle forestillinger, gjerne hver dag. Og jeg vil bli bedre! Jo, jeg har trening og utdanningen min fra Perm, men i ballett er det alltid så uendelig mange ting som aldri kan bli bra nok. Man kan alltid bli sterkere, mykere, hoppe høyere, gjøre flere piruetter, eller få penere armer. Skulle bare hatt litt mer energi...


Åpningsforestillingen av festivalen

Forrige søndag var det altså Svanesjøen. For første gang var jeg hvit svane på ordentlig! Og ikke nok med det. Prinsen var gjestedanser fra Mariinsky! Vladimir Shklyarov. Så utrolig flink! Og hyggelig, og kjekk også, haha! Minne for livet! Og Tornerose var med Evgenia Obraztsova fra Bolshoi. Også helt fantastisk danser! Så nydelig vesen! Hardtarbeidende, perfeksjonist, så langt fra diva man kan komme! Virkelig inspirerende!

Etter en av forestilling var det litt feiring. Samarateateret er visst kjent for å alltid feire premierer! Gøy å samles hele kompaniet sånn, for det er ikke tid til å så mye sosialt utenom :)


Med Vladimir Shklyarov fra Mariinsky!!


Med Evgenia Obraztsova

Jeg har lært og øver nå på La Bayadere, Korsaren, Don Qioxote, Nøtteknekkeren, Serenada, Svanesjøen, Tornerose pluss noen operaforestillinger som har ballett i seg. Noen ganger er jeg mest sliten i hodet etter å ha konsentrert meg sånn om å lære koreografi. Men oftest er jeg sliten i bena. Og trøtt. Det har blitt mange sene kvelder i teateret, og når jeg i tillegg sover dårlig for tiden, da må man ty til kaffe. Hver morgen. Hver dag... Men det er jo så godt *avhengig*


Soldater i Nøtteknekkeren, haha!

Da mamma og pappa var på besøk valgte vi å finne ny leilighet. Nå har jeg bare ti minutter å gå til jobb, åtte hvis jeg bar får grønn mann i lyskryssene! Kjempedeilig, hvert fall nå som det er så surt og snø og regn om hverandre. Virker ikke som det kommer ordentlig vinter her ennå, kuldegradene holder seg unna :)

I dag er det Korsaren, men jeg er bare reserve. Hadde egentlig veldig lyst til å danse de jeg har vært med og øve på, men det er nok bra jeg ikke ble satt inn for jeg har vondt i foten i dag. I tillegg til alle muskler i ryggen og bena.. :) Så jeg skal nyte forestilling, mest sannsynlig fra kulissen. Det er ofte mye morsommere!

 

Premiere

14.10.2015 @ 13:47 i Samara

Forrige uke oppsummert med et ord: nerver. På lørdag hadde jeg min "premiere" på scenen i operaen her. La Bayadere. Jeg var med i alle aktene, tre forskjellige danser. Jeg hadde øvd i rundt halvannen uke, så jeg kunne det jeg skulle gjøre. Men likevel var jeg nervøs!

Første akt er ikke vanskelig, bare om å gjøre å kunne musikken. I andre akt, dansen med papegøyene (haha), så har problemet vært at jeg ikke er sterk nok. På repetisjonene har pedagogen kjørt gjennom flere ganger på rad, noe jeg har slitt med å gjennomføre. Men det gikk greit på scenen! Og tredje akt er ille bare fordi den er lang. Enten danser vi eller så står vi. Og står. Og står. Mens det verker i føttene. Før vi danser igjen. Og avslutter med å ligge. Det var det beste med hele. Haha! Før det var å ta applaus. Og stå enda litt til.

Men å, så gøy å endelig stå på scenen som ordentlig ballettdanser. Jeg klarte faktisk å nyte det. Og tanken slo meg - drømmen min har virkelig gått i oppfyllelse. Det er langt fra en dans på roser dette yrket. Men det er verdt det. Når man står der til slutt. På scenen. I kostymer. Med orkesteret. Og publikum roper "Bravo!" selv for corps de balleten. Det var uventet :)

I anledning denne store dagen fikk jeg besøk. Av mine mest trofaste fans. (Mamma og pappa).

De er her også for å hjelpe til med å komme i orden da. Sannsynligvis skal jeg bytte leilighet, og det orker jeg ikke gjøre alene. Jeg er jo ikke kjent for å ha lite saker. Og nå kom jo de med enda litt mer vinterklær og sko. Men det var bare just in time, det ble plutselig så kaldt her. Et par dager har det kommet snø! Det hadde jeg ikke trodd da det var sydentemperaturer langt ut i september.

Slowly getting there

03.10.2015 @ 21:12 i Samara

Lørdag, det betyr at det bare er en dag igjen av denne uka. Vi jobber nemlig tirsdag-søndag. Fri på mandag er faktisk standard for operateatre her. Og jeg lengter etter fri, denne uka har vært utrolig tung fysisk - og derfor også psykisk. Det er bra jeg ikke har skrevet hver dag, for da hadde jeg nok fremstått helt ustabil. Flere dager har vært så ille at jeg begynte å tenke tanker om at dette har vært helt feil valg. At jeg ikke kan gjennomføre dette. At jeg ikke er sterk nok. At kroppen min ikke takler det. For det har vært så krevende fysisk. Og når jeg ikke får til det jeg skal blir jeg så utrolig frustrert, ja på grensen til deprimert. Men i dag gikk det bittelitt bedre. Jeg vet ikke om den gir deg vinger, men RedBullen ga meg vært fall et lite boost! Hvis jeg tyr til sånt, da er jeg desperat. Men jeg vil bare så inderlig at de skal være fornøyde med meg. Det er alt som betyr noe nå.

Dagen ble enda bedre siden jeg møtte Corina, min nye venninne. Hun er søramerikansk, så vi snakker på engelsk, supersøt og også ny i byen. Vi spiste lunsj sammen, snakket om alt mellom himmel og jord, før vi lette etter Stalins bunker som byen er så kjent for. Og til slutt gikk vi den koselige gågaten opp og ned før vi måtte flykte fra regnet. Det har nemlig blitt ordentlig høst her! Jeg levde så godt med sommertemperaturer hele september, men nå var det visst slutt på det! Jeg krysser fingrene for at vinteren ikke blir som i Perm...

 

 

Så mye på en gang

30.09.2015 @ 20:41 i Samara

Igjen har det blitt siste prioritet å skrive her. Jeg har så mye å gjøre og tenke på for tiden, det tærer på kreftene... Fra i morgen av er jeg endelig offisielt ansatt i teateret. Nå håper jeg at alle papirer er underskrevet og at jeg kan slippe å tenke mer på det. Det var nemlig ikke få dokumenter som måtte i orden for å ansette en utlending! Visum, arbeidstillatelse, medisinske attester, forsikring, lønningspapirer, adgangskort osv.

I tillegg så har jeg endelig flyttet inn i egen leilighet. Det var koselig å bo hos guttene, og jeg kjenner allerede at det kan bli litt ensomt alene, men jeg trenger jo å ha mitt eget sted. Her har jeg god plass, gåavstand til både teateret og elva, butikker og severdigheter, og mulighet til å koble helt av når det trengs. Det er ikke nytt og moderne her, vil heller si at det er koselig og har en sjarm med det litt gammeldagse interiøret. Det var litt å vaske og ordne her da jeg flyttet inn, og bare for å gjøre alt litt morsommere så funker plutselig ikke vaskemaskinen. Så da må jeg bruke tid og krefter som jeg gjerne skulle viet balletten på å ringe og styre rundt. Ikke hva jeg trenger nå... Gjentar bare til meg selv "What doesn't kill you makes you stronger".

For alt dette er jo bare ved siden av arbeidsdagen min - som for tiden er veldig krevende. Jeg har blitt satt inn i så mye i La Bayadere at hodet mitt ikke klarer å ta inn all koreografien. Og selv om jeg øver på kveldene så er jeg blank når jeg kommer på repetisjoner dagen etter. Det er så mange ting som tar konsentrasjonen min, for eksempel at jeg har veldig prestasjonsangst. Eller at jeg bare ikke er sterk nok, eller ikke har utholdenheten. Og da blir jeg så fortvilet. For det betyr så mye for meg å få denne sjansen, og jeg er livredd for at de ikke er fornøyde og bytter meg ut... Og det er bare halvannen uke til forestilling! Så å be om tid er uaktuelt. Det er nå det gjelder.

Det kommer bilder etter hvert. Vil bare pynte og komme mer i orden først.

Svipptur hjem

18.09.2015 @ 17:38 i Samara

Nå har det vært mye reising. De siste månedene har jeg nok vært opp i lufta like mange ganger som de siste årene til sammen.


Er litt svak for Starbucks...

Jeg reiste jo til Samara 1. september, og etter to uker var det hjem igjen for å få visum og arbeidstillatelsen. Fire dager hjemme, som egentlig ikke innebar så mye annet enn pakking (og veiing av kofferter utallige ganger, haha, her kjører vi maksimum av tillatt vekt, gjerne litt over), ordne diverse viktige dokumenter, og middagsbesøk. Koselig, men jeg merket fort at jeg lengtet tilbake. Selv om jeg ikke har vært med på forestilling her ennå, eller blitt godt kjent med alle, så føles det ut som det er her jeg hører hjemme nå. Jeg vil bare komme i gang med denne livsstilen med ballett, musikk, kunst - dette eventyret.

Gjennom teateret har jeg funnet meg leilighet og jeg kan egentlig flytte inn veldig snart. Utleieren er visst en kjent komponist, og han ville helst pusse opp først. Så jeg må tenke meg om hva som er viktigst av å komme seg på plass eller få nyere møbler. Har jo gledet meg hele sommeren til å få min egen leilighet, hvor jeg skal pynte og få det koselig, lage mat, ikke ha tingene mine i kofferter. Enn så lenge bor jeg jo hos guttene og det funker veldig bra. Alle russere er jo så gjestfrie, jeg får jo bare dårlig samvittighet.


Går gjennom denne koselige plassen på vei hjem.

Imorges, eller i natt egentlig, landet jeg i Samara. Jeg reiser via Helsinki, og allerede er jeg blitt kjent på den flyplassen. Er ikke noe glad i nattflyving, jeg fungerer virkelig ikke hvis jeg ikke får nok søvn. Kom meg vel i seng rundt kl 3 norsk tid, og da Timur sto opp tre timer senere hadde jeg ikke sjangs til å engang åpne øynene. Så han dro på jobb, mens jeg sov til lunsjtid her. Slepte meg selv opp av senga, og etter frokost kom jeg meg omsider til teateret også hvor jeg møtte på Valya. Hun og en del andre fra kompaniet reiser ikveld til en annen by for å danse forestilling. Det er lang togreise så de blir borte i noen dager. Vi som er igjen skal vel bare trene og øve som vanlig, tror jeg.


Arbeidsplassen min.

The life of my dreams

13.09.2015 @ 21:30 i Blogg

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har vært i Samara halvannen uke, og jeg burde egentlig skrevet hver dag for det er så mye å fortelle!

Jeg ankom et sommerlig Samara midt på natta og ble hentet på flyplassen av en slektning av en bekjent. Fikk sove noen timer før jeg fikk servert frokost og ble kjørt til teateret. Etter litt rot om hvilken inngang jeg skulle til, fordi teateret er så digert, kom jeg meg inn og fikk skiftet til ballettime. Det var en av de verste ballettimene jeg har hatt, fordi jeg var så nervøs. Hjertet banket som bar det og jeg skalv i hele kroppen. Men det gikk bra! Alle tok meg så utrolig godt imot, både danserne og ledelsen.

Med to kofferter på slep gjennom slottet (det ser nesten ut som et slott, ja) fikk Valya fra klassen min i Perm sendt meg i en taxi hjem til guttene jeg foreløpig bor hos. De er også fra Perm og var så snille og sa jeg kunne bo hos dem mens jeg leter etter leilighet! Det er nemlig vanskeligere enn jeg trodde. Det finnes så mange fine leiligheter her, men jeg trenger noe i gåavstand fra Operaen og da ble det plutselig en del verre å finne noe med grei standard. Men jeg er sikker på at alt ordner seg, alle hjelper meg så godt de kan. Jeg er helt overveldet over hvor mye folk engasjerer seg i meg, faktisk. Over all forventing! Garderobe deler jeg med to solister som er kjempeflinke - og innmari morsomme. Jeg ler meg i hjel av alt de forteller. Men - om jeg ikke tar med sjokolade eller annet godteri fra Norge, da er det rett på dør!

Guttene fikk også hver sin plate med Freia melkesjokolade og det satte de veldig pris på. De varte ikke lenge, for å si det sånn.

Noe som var litt uventet er å bli behandlet som en ansatt. Som en voksen. Jeg hadde ikke tenkt over at situasjonen er helt annerledes enn jeg har vært i før. De passer jo litt ekstra på meg, siden jeg er kommer alene helt fra Norge, men likevel er det helt annerledes enn hvordan det var i Perm. Der følte jeg at jeg ble behandlet som en unge, hadde ingenting jeg skulle sagt, det var bare regler, regler, regler og kjeft å få dagen lang. Her jobber alle med hverandre, pedagogene er der for å hjelpe, finpusse, ikke kjefte. Her trenger jeg ikke bevise noe for å få danse, det er bare om å gjøre å lære repertoaret og bli sendt på scenen så fort som mulig. Hvor god jeg er vurderte de før de ansatte meg, det er bare uvant for meg å være trygg på det jeg presterer. Veldig snart skal jeg danse i blant annet Svanesjøen, Nøtteknekkeren, Giselle, Don Quixote, Tornerose, Korsaren, La Bayadere. Må klype meg i armen. At jeg får være en del av dette. Tar det ikke for gitt.

Samara by er stor, fin, luftig. Jeg liker meg her. Hittil har det jo vært så varmt også. En dag var det langt over 30 grader til og med! Det er masse parker og åpne plasser, overalt rent og pent. Langs Volga er det sandstrand og promenade, og i dag var det masse boder og konserter i forbindelse med bydagen. Jeg liker alltid når det skjer ting! I den gamle delen av byen er det en lang gågate med kafeer, restauranter, butikker og masse vakre bygninger! Jeg er jo blitt helt frelst av sånne gamle bygg med utskjæringer og søyler og smijernsbalkonger. Mye historie i denne byen, må utforske mer etter hvert :)

Nå er det riktignok hjem noen dager, hente visum og alle klærne mine. Har allerede blitt advart om av vinteren blir kald. Jeg bare krysser fingrene for at det ikke blir sånn som i Perm.

 

Snart pakker jeg kofferten - igjen

09.08.2015 @ 13:40 i Ballett

Å reise. Langt. Det er visst blitt det jeg gjør. Og jeg elsker det. Jeg klarer ikke være for lenge på et sted og jeg trenger nye impulser, nye mennesker, nye steder for å være inspirert.

Her om dagen tenkte jeg på avreise, som forhåpentligvis blir om to uker. Avskjedene. Igjen. Akkurat den delen blir nesten verre for hver gang. Ikke at jeg står og gråter på Gardemoen, men å vite at jeg bare har vært hjemme en brøkdel av tiden jeg skal være borte, igjen. Men så tenker jeg på hva jeg reiser til og hvorfor jeg gjør det. Og da vet jeg at det er riktig. Det kribler i hele kroppen av tanken på å dra til Samara. Få være en del av et ordentlig kompani, trene timevis uten andre bekymringer enn balletten, øve de store, kjente ballettene, danse forestillinger som en jobb og ikke bare som en avslutning hvert halvår, dra på turne. Være artist. Kunstner. Finnes det noe kulere!?

Denne våren ble litt spesiell da jeg ble syk og ikke kunne trene på lang tid. Man får så mye tid til å tenke. Sette ting i perspektiv. Jeg satte veldig pris på å være så mye hjemme med familien, og etter hvert begynte jeg tenke at jeg ikke lenger var villig til å ofre det for å få danse. Men nå, etter USA-turen og jeg endelig fikk trene, pushe meg, stå på scenen, nå merker jeg at jeg lengter etter det. Jeg trenger det. Det er dette jeg vil. Og jeg er klar! Jeg skal jobbe hardere enn noen gang. Sjansen er her nå! Det er dette jeg har jobbet mot så mange år.

Og det er det som er så rart å tenke på. Jeg klarer egentlig ikke å fatte det. Dette året falt bare så mye på plass. Jeg nådde målene mine, drømmene mine ble oppfylt. Jeg uteksaminerte fra en av verdens mest anerkjente ballettskoler, jeg besto eksamen - med gode resultater, jeg fikk jobb, jeg dro til New York. Jeg kan ikke be om mer. Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig.

Folk spør meg hva målet mitt er nå. Og jeg vet faktisk ikke. Men jeg kan ikke slå meg til ro og være lat. Dette er bare begynnelsen, jeg er langt fra utlært, langt fra god nok. Jeg må bare sikte oppover.


The sky is the limit

 

Amerikafrelst

08.08.2015 @ 10:52 i Ballett

Onsdag 5. august

God morgen,kveld eller natt. Alt ettersom hvor man er. Jeg er fysisk i Oslo, men døgnrytmen min henger åpenbart igjen i New York. La meg halv tolv, våknet halv to og nå er det jo lyst igjen så da kan jeg like godt bare slå ihjel litt tid før frokost. Jeg sov jo til halv to igår, da, haha, så har tatt igjen det jeg mistet på reisen!

Men å, for en tur jeg har hatt! Vet ikke hvor jeg skal begynne!

Det var tre uker med masse trening, russiske pedagoger, amerikanske elever, nye variasjoner, uventede utfordringer, koselige mennesker, sol, varme. Masse gøy!

For å ta det fra begynnelsen. På flyplassen møtte jeg Oda og Vilde fra Bergen, og vi holdt sammen mer eller mindre derfra. Da vi kom til leilighetene byttet de om slik at vi fikk bo i en skikkelig suite! Beste avgjørelsen! Det ble oss tre + Maddie fra Texas, og Linda den siste uken.





Vi norske ble med en gang et trekløver som hang sammen, kjent som "The Norwegians" og som alle trodde var søstre. Ja, vi er blonde, men vi ligner ikke så mye!

 

Men gøy hadde vi det, til tross for at vi var veldig slitne de fleste dagene. Treningen var fra 10 til 18, noen ganger med lunsjpause midt på dagen, noen ganger så vidt tid til å løpe på do. Vi hadde ballett med en fantastisk søt dame fra St Petersburg. Hun er 82 år, og en av de få elevene til Vaganova selv som fortsatt lever. Det går ikke an å beskrive hvor stort det er å få trene med henne! Vi snakker kjernen, opphavet til dagens russiske ballett assa! Deretter hadde vi variasjoner, vi jobbet med Paquita! For meg som ikke hadde trent på over to måneder var det veldig krevende, men jeg gjorde mitt beste for å henge med og etter hvert gikk det lettere. Etter det hadde vi karakterdans (også med en fantastisk dame fra St Petersburg som jeg faktisk har hatt masterklasse med i Perm), felles forestillingsøving, balletthistorie, sminke og hår og drama. Vi skulle få full pakke, med hele spekteret av ballettyrket, og det synes jeg de virkelig klarte!!

 

Men når man er i New York så kan man ikke ligge på latsiden. Da klokken slo 18 løp vi ut, trenget oss gjennom den enorme folkemengden, trippet mens vi ventet på grønn mann, og løp enten til ballettbutikkene for å få tak i tåspissko eller drakter, eller så kjøpte vi mat på Whole Foods (omg, bare heaven for meg som elsker å gå i matbutikken) som vi spiste mens vi rullerte på dusjen. Og så var det ut på Times Square, ned til Hudson River, til de store kjente klesbutikkene, eller til Central Park i solnedgangen. Noe av det som overrasket meg var hvor lett det var å finne kontrasten til maset og folkemengden på Times Square. Gikk du noen avenuer øst eller vest, var det plutselig så mye roligere. I Central Park var det bare skyskraperne rundt som minnet deg på at du var i The Big Apple. Det var virkelig så rolig der, alle kom for å slappe av med piknik, eller trente i lanene gjennom.

 







Den første søndagen med Linda leide vi sykler, noe som var helt genialt!. Det var så varmt og sola stekte, men vi suste oppover langs Hudson River men vinden i ansiktet, og mobilen festet på selfiesticken, hahaha, før vi svingte innover ved Queens og deretter syklet nedover gjennom hele Central Park. Mye bedre måte å se byen på enn å sitte på en buss eller traske dagen lang.

 



Den siste lørdagen var det båttur for alle som var på kurset og da kjørte vi rundt hele Manhattan. Det var utrolig fint å se alt fra sjøen også. VI kjørte forbi Downtown med World Trade Center, forbi Frihetsgudinnen, under Brooklyn Bridge, forbi Yankee Stadium, og forbi Nord-Manhattan som var helt uinteressant.

 



Jeg er så glad jeg valgte å dra på denne turen. Det ble ikke billig, men er sikker på at det var verdt det. Opplevelser, erfaringer, bekjentskap - mer verdt enn penger!

Et nytt kapittel

29.06.2015 @ 22:14 i Blogg

Søndag. En uke siden jeg kom hjem fra Perm. En uke siden jeg flyttet hjem fra Perm. Det er rart. Og det er trist. Men sånn er vel livet. Noe bra er over, og noe enda bedre er i vente.

For det er ikke slutten på mitt Russland-eventyr. Det har egentlig bare begynt. I august flytter jeg til Samara for å jobbe i operaen der! Ja, jeg er nå "profesjonell ballettdanser" og ansatt som danser i Samara State Academic Theatre of Opera and Ballet!

Det er jo selvfølgelig en drøm som går i oppfyllelse! Å jobbe i et ordentlig teater i Russland. Men akkurat nå klarer jeg ikke å nyte det. Det føles enda litt tomt å ikke være sammen med med vennene mine i Perm. Ikke ha ballettimer, ikke bo på internatet, ikke gå til gastronomen for å finne noe mer fristende enn kantinematen. For selv om jeg var så lei av å bo der, så sliten av alt og alle, så savner jeg det nå. Siden jeg vet at det ikke blir sånn igjen. De tre årene i Perm, de var vel de beste jeg har hatt! Jeg fikk venner for livet, jeg fikk gjøre det jeg ville, som jeg bare elsker mer og mer og skjønner at jeg ikke kan leve uten. Jeg fikk oppleve et nytt land, en ny kultur, en ny verden fylt av kunst og kunstnere, noe som ikke kan beskrives, det må oppleves. Og jeg lærte så mye. Ballett, balletthistorie, musikk, språk, litteratur. Og meg selv. Det var så tungt til tider, fysisk og psykisk, at jeg følte at det aldri kom til å gå, at det var for mye, at jeg ikke strakk til. Men jeg klarte det. Jeg kom i mål. Jeg besto alle eksamener, og med bra karakterer også!

Mai, du skjønne! Mandag, la oss skinne!

05.05.2015 @ 18:18 i Russland

 

Hei! Mandag betyr ny uke og nye muligheter! Måtte dette bli den beste jeg har hatt i Perm!  For nå skjer det. Om to dager er eksamen i ballett, duett og karakterdans. Det vi har ventet på så lenge, og samtidig fryktet like lenge. Nå er det ingen vei tilbake, det gjelder bare å gjøre sitt beste! Kroppen er ikke på sitt beste, har vondt både her og der, men det er jo bare fra mye trening. Med tanke på kombinasjoner og danser har balletten og karakterdansen vært klare i mange uker. Duetten derimot er ikke klar på noen måte, så får krysse fingrene, smile, strekke føttene og håpe partneren er i form på torsdag?

 

Endelig har våren kommet for fullt her! Vi har hatt opp til 26 grader og sola skinner så godt som hver dag J Det gjør meg veldig glad! I går gikk jeg tur langs elva og det var bare så deilig med sola som varmet, det glinset i vannet og folk spiste is og gikk på rulleskøyter!

 

Bonjour!

18.04.2015 @ 11:41 i Blogg

Nå er jeg sliten! På ni dager har vi hatt 5 eksamener: drama, essay i litteratur, internasjonal kulturhistorie, sosiologi, og i dag fransk! Jeg har pugget og pugget, og våknet enten midt på natten eller grytidlig om morgenen og automatisk repetert tekstene! Nå kan vi puste litt ut - eller nei, men hvert fall fokusere 100% på klassisk, duett og karakterdanseksamen som er om drøye 2 uker!

Timeplanen vår består nå kun av dansefagene, og de har økt i antall økter per uke. Litt mer slitsomt, men så absolutt nødvendig nå i siste innspurten! Jeg prøver så godt jeg kan å holde motivasjonen oppe, stort sett synes jeg det er kjempegøy på timene - det er jo dette jeg vil! Men noen ganger er det tungt å takle all kjeftingen fra pedagogene. Vi jentene er flinke til å støtte hverandre, men det hender at vi blir sittende hele gjengen å gråte... Det er mye nerver og stress, og press fra alle kanter. Forhåpentligvis vil denne perioden bare gjøre oss sterkere mennesker! :)

I påsken fikk jeg besøk av mamsen og papsen. Som alltid kjempekoselig. Jeg bodde på hotell og nøt restaurantmat mellom skoletimene. Alltid bra! (Y) Vi fikk med oss litt shopping og sightseeing og masse påskesol. Deilig at våren har kommet - jeg venter på soool og varme :)



Og så fikk jeg påskeegg både fra Norge og av russiske venninner:





Om to måneder allerede får jeg besøk igjen, haha, for i juni er jeg ferdig i Perm! Utrolig!! :O Hva jeg gjør etter det er fortsatt ikke bestemt... Men jeg finner vel ut av det.

Nå er det klart for ukens 4. duett... Og etter det skal har jeg planer om å sovne på spamassasje. Alle muskler verker denne uken! Bena, leggene helt ekstremt, ryggen, rumpa, til og med armene!! Men det betyr vel at jeg har trent bra :)

God helg til alle dere som utrolig nok fortsatt leser bloggen!! :D

Og må bare legge til bilde av gaven jeg fikk av en supersøt jente i første klasse. Hun kommer stadig med sjokolade o.l. til meg og forteller hvor mye hun ser opp til meg, at jeg er så flink eller pen... *smelt*

 

 

Hei bloggen!

15.03.2015 @ 08:31 i Blogg

Husker dere meg? Haha!
Nå er det altfor lenge siden jeg har tatt meg tid til å oppdatere. Ser at det daglig er folk inne og titter - og det er jo bare så hyggelig at folk er nysgjerrige på hva som skjer borti i Ural. Så tilgi meg, jeg skal bli flinkere fremover! :D

Ikke at det blir noe mer ledig tid fremover, men jeg skal prioritere ;) Om under en måned begynner eksamensperioden. Først skal vi ha muntlige eksamener i teoretiske fag; kulturhistorie, balletthistorie, musikklitteratur, sosiologi, politikk og økonomi, fransk. Og skrive essay i litteratur, den er jeg heldigvis godt i gang med! (les: fikk tatt meg sammen i dag og skrev to sider)

Så, første uken i mai er det de o store eksamenene: klassisk, duett og karakterdans. Så godt som alle kombinasjoner er klare, så nå er det bare å øve og finpusse så mye man kan! Jeg gruer meg ikke noe ennå, det er heller noe jeg ser frem til. Det symboliserer så mye. Å bli ferdig på skolen etter mange år med jobbing, tøffe dager, press, stress, tårer, en siste sjanse til å virkelig gi jernet her, og siste gang vi kommer til å ha klasser som elever med alle de skumle pedagogene til å vurdere. Nå er det snart en ny "epoke" som står for tur - og det er spennende og fristende!

2015 er allerede godt i gang. Jeg hadde en kjempefin juleferie hjemme. Julaften og romjul meg familien i Fredrikstad, nyttårsaften med bestevenninner og januar fylt med sosiale ting, ballettimer med en herlig russisk pedagog, og en del timer på sofaen med norsk tv <3

Denne gangen var det tungt å reise tilbake, men det ble ikke så mye tid til å være lei seg, for etter bare en uke i Perm reiste vi til St Petersburg på filminspilling! I slutten av året kommer det på kino en film om ballerinaen Matilda Kseshinskaya som danset på både Bolshoi og Mariinsky, og hadde et forhold til tsar Nikolai 2. For oss var det lange dager, med lange økter i veldig lite behagelige tutuer og høye parykker og kroner og tretti lag med sminke. Men en morsom opplevelse, en drøm i oppfyllelse å reise til St Petersburg, selv om jeg fikk sett altfor lite av selve byen.

Februar skilte seg ikke noe ut. Vanlige timer og masse feer. Men endelig har vi danset siste Blå fugl-forestilling! :D Krevde litt negler og vondter denne gangen også, så det var lykke å være ferdig!

Da vi fikk en ekstra fridag ifm kvinnedagen 8. mars, hoppet jeg og Katya på flyet til Moskva for å prøvedanse noen steder. Vi fikk ikke endelig svar, så vi får krysse fingrene. Jeg likte hvert fall byen, kompaniet, teatrene, butikkene, alt!! Så hadde ikke vært dumt å bo der ;)

 

October news

29.10.2014 @ 17:06 i Blogg

Hvis jeg skal oppsummere oktober, så må det bli slik: snø, snø og atter snø!

En morgen to uker siden våknet vi til snøvær, og siden da har det mer eller mindre snødd konstant! Vi har allerede nok snø for hele vinteren! Og kaldt er det også! Det er ikke bare gått under null, neida, 15 minusgrader koser vi oss med!

Så. Resultatet. Er blitt syk, selvfølgelig! Våknet mandag med litt rennende nese og kløe i halsen, og utover dagen ble jeg verre og verre... Prøvde å ta det med ro, droppet repetisjoner, og heldigvis/dessverre hadde vi ikke duett. Men likevel våknet jeg tirsdag og følte meg enda dårligere. Så disse dagene har jeg måttet holde senga :( Det er jo så uheldig å være borte fra treningen nå rett før langhelg, og i tillegg kjeder jeg meg så ekstreeemt her alene på internatet!

Til helgen kommer mamma og pappa på besøk da, og det tror jeg blir veldig bra. Et avbrekk fra hverdagen, litt andre omgivelser, og andre ting å tenke på er veeeldig etterlengtet! Satser på at jeg er frisk til da, så vi kan få litt frisk luft, gjøre noe gøy og ikke bare sitte inne! Det har jeg allerede fått nok av for en stund.

Vi hadde jo ganske mye program opp mot Blå fugl. Forestillingene gikk bra, og endelig er det litt roligere dager! Håper på å kunne fokusere mer på klassisken fremover, siden det nærmer seg jo tiden for jobbsøking og auditions!! :O Tiden går fort, og det er mye som skjer etter nyttår! Og krysser fingrene for at jeg kan komme hjem til julaften i år. Det betyr så enormt mye for meg <3

 

Seks uker

11.10.2014 @ 11:15 i Russland

Nå er det lenge siden - jeg vet det!

Men jeg kan forklare det slik at dagene mine består av skole, trening, repetisjoner og å være ute med venner (når det er tid til det)!

Selv om jeg er veldig sliten denne uken, har jeg det bra! Det er 1 uke igjen til Blå fugl-forestillinger, så nå er det øving til det er mørkt hver kveld. På klassisken øver vi på en tidligere eksamensklasse som vi skal vise på åpen dag i november. Den er utroolig krevende, bare barren gjør oss utslitt!

Hodet mitt er konstant fylt med pensum fra alle fag. Hele tiden er det prøver eller innleveringer, noe som er ganske krevende når man er så fysisk sliten. Men jeg prøver å gjøre alt grundig, for hver oppgave er en mulighet til å forbedre russisken min! Vi tar så godt som alle prøvene på samme måte som de russiske elevene, i for eksempel musikkteori, balletthistorie, kunst- og kulturhistorie, filosofi, informatikk og fransk.

Hvis jeg skal fortelle om noen begivenheter fra de siste ukene, så var det ganske dramatisk og ekstremt smertefullt da jeg klemte tåneglen min i nye tåspissko. Vi øvde på Feene, og etter allerede mange timer på tå begynte det å gjøre så vondt at jeg ikke klarte å stå på tå. Da jeg tok av skoene kom det blod og veske ut fra neglen og hele kvelden lå jeg og gråt fordi det var så vondt. Det pulserte hele kvelden og natten, og jeg ikke visste om jeg skulle ligge eller sitte, det var så vondt at jeg ble svimmel og kvalm. Men, nå er nye sko på vei i posten og neglen er ikke vond. Ser ikke så pen ut, men det gjør overhodet ingenting! Negllakk fikser den saken ;)

Jo, også har vi hatt noen ufrivillige fridager pga de som graver utenfor har vært bort i vannrørene et par ganger. Så da forsvinner alt vann i springen, dusj, toalett på internatet og på skolen... Håper ikke det skjer flere ganger nå... Jeg vil trene, og så liker jeg å kunne dusje når jeg vil.

Jeg og Katya har blitt ivrige kinotittere. For det er allerede såpass kaldt at man orker ikke være ute i mange timer av gangen. Men det som er katastrofe, hvert fall for oss jentene, hehe, det er at de graver hele veien til kjøpesenteret. Det betyr at helt fram til sommern kommer ikke trikken til å gå. Så når det blir 30 minusgrader får vi se hva som veier tyngst - ønske om å gå i butikker eller holde varmen :)

 

1. SEPTEMBER

06.09.2014 @ 13:26 i Blogg

 

Back on track

 

Første skoledag som 3. kurs er over. Litt skummelt å tenke på at jeg er inne i mitt siste år i Perm. Jeg vet det kommer til å bli tungt med mye trening, lange repetisjoner, og viktige eksamener, så jeg er klar for å gi alt. Men så tror jeg også at det kommer til å bli gøy. De sier at det siste året er bare finpuss og å utvikle danseren, kunstneren, i hver. Tror for min del at det litt mer enn detaljer som må jobbes med før verden står for tur, men forhåpentligvis kan vi nyte all dansingen mer! J Det føles kjempebra å være tilbake. Såå koselig å se igjen alle, spesielt «jentene mine», og lærere og alle på internatet! I går hadde vi 1.semptember-seremoni hvor førsteklassingene samt nye utenlandske blir presentert og tredje kurs står til utstilling på scenen! Veldig gøy og føltes veldig høytidelig, alle hadde jo pyntet seg i kjoler og dress. Men guuud, så vondt vi hadde i føttene etter hvert. Vi hadde jo alle valgt de høyeste hælene våre (Y)

 

Om en uke begynner repetisjoner til Blå Fugl igjen. Litt blandede følelser med tanke på feene, hehe. Forestillingene er allerede i oktober, og bare en måned etter det skal vi gjøre Coppelia! Så med andre ord blir det nok å gjøre fremover!

 

Dette året har jeg, som alle tredjekurserne, fått alenerom. Denne gangen innerst i gangen så jeg skal slippe å bli vekket av de som har fest på doen eller være vegg i vegg med guttene. Sannsynligvis blir det litt kjedeligere på internatet i år fordi Gabriele har dratt til Washington og Ted ikke kommer på en stund. Det er kommet noen nye jenter, fra Italia, England, Usa og Japan.

 

Ellers er det meste som før. Været, for eksempel. Brr!  Og maten? Yey?

 

Hæ?

26.06.2014 @ 22:53 i Hverdag

Hjemme. Norge. Norsk.

Føles veldig bra, men vet dere hva? Jeg er skikkelig språkforvirret! Jeg snakket til mamma på russisk, reagerer på at folk rundt meg snakker norsk, og tenker og snakker til meg selv på russisk. Haha! Før har jeg klarte å bare svitche om, men for første gang så har jeg virkelig problemer med det!

Reisen var lang og slitsom. Sov to timer før vi dro fra internatet midt på natta. Så var det noen timer venting på flyplassen, hvor jeg faktisk sovnet på kafeen jeg hadde satt meg på. Supersmart, med mobil og penger, pass liggende i åpen veske! Men jeg hadde bare ikke sjans til å holde øynene oppe! På flyet var jeg så heldig å komme ved siden av den ekleste mannen jeg noen gang har møtt. Totalt uten manerer eller folkeskikk! Prøvde så godt jeg kunne å lukke øyne, nese og ører...

Venting i Moskva og flyturene er aldri spesielt spennende, men jeg fikk nå tiden til å gå:

Vel hjemme ble det god lunsj med mamma bestående av ost, kjeks og frukt.


Denne gangen to kofferter... Maaange kilo baggasje!

Og til middag - taco!! Og som jeg har savnet taco! Haha!




 

 

 

Og med det var skoleåret ferdig.

25.06.2014 @ 10:39 i Russland

Mandag: Alle eksamener overstått. Koffertene pakket. Allerede sagt hadet til mange i klassen. Om et halvt døgn setter jeg kursen hjemover. Det føles rart. Jeg føler meg tom. Verken glad eller trist, kanskje en form for blanding. Og så er jeg sliten. Sliten etter krevende eksamener, sliten etter nerver og stress, underskudd på søvn. Og sliten etter et evigvarende kjør hele året.

Men jeg har likt det. Jeg har fått gjøre det jeg liker best. Jeg har så mange fantastisk gode minner fra dette året. Vi har ledd, vi har grått, vi har svettet, vi har falt. Men mest av alt har vi lært og erfart! Om to måneder begynner innspurten. Vi har bare et halvt år å bli klare på før våren blir fylt med forestillinger og avsluttende eksamen. Men det skal jeg ikke tenke på nå! For nå har jeg FERIE!




O store fridag

12.06.2014 @ 14:07 i Russland

.. så inderlig nødvendig i dag!

12. juni er nemlig Russlands nasjonaldag, og Perms bydag. Så da fikk vi fri! Eksamen i klassisk er på tirsdag, så vi skal trene på søndag, men akkurat nå føles det greit. Jeg er helt kjørt etter gårsdagen. Vi hadde først to klokketimer ballett, deretter karakterdans og så duett. Bena mine verket hele kvelden, jeg var så sliten. Det er lenge siden jeg har hatt det sånn, og jeg håper ikke hver dag fra nå av blir like ille!

Jeg er såå klar for å reise hjem nå. Virkelig lengter etter familien, venner, Oslo, hytta. Og jordbær, og mango, og bare slappe av. Det klør i fingrende, jeg har så lyst til å bare pakke alt ned i kofferten, haha! Vi har nok å gjøre med eksamener i danse- og teoretiske dag omtrent hver dag, så prøver å holde tankene opptatt med det. Klassisk, karakterdans, duett, moderne - og litteraturessay skal skrives, foredrag i musikklitteratur, balletthistorie, muntlig fransk, skriftlig prøvde i historie, psykologi, russisk. 

Vi føler oss ikke helt klare til danseeksamenene, men jeg vil bare få det overstått nå! Karakterene bryr jeg meg ikke så mye om, det har jeg ikke overskudd til å bekymre meg over. Men jeg vet at jeg har blitt flinkere, jeg har lært masse dette året. Vært med på mange forestillinger og fått mange opplevelser og erfaringer. Det kommende året skal vi fortsette å jobbe med teknikk og forberede oss til jobbsøkingen.

For en ukes tid siden hadde vi avslutningsforestillingen til tredje kurs. Jeg var med i Chopeniana og Krakovjak i Ivan Susanin. Forestillingene var i operaen og i salen satt foreldre, lærere og ballettinteresserte. Det var gøy!









For snart to uker siden fylte jeg 19 år og det ble feiret på restaurant med jentene i klassen. Det var strålende sol og varmt, og jeg hadde en fantastisk dag! Fikk så mange fine gaver og varmende gratulasjoner og lykkeønskninger.











I dag er ikke været slik. Regn, vind og kaldt! Vært på kafe med Katya, men ellers best å være inne. Skal hvert fall ikke bli (mer) forkjølet!

Ufrivillig treningsfri

11.05.2014 @ 15:27 i Russland

Jeg føler det er litt typisk meg. Vi hadde akkurat hatt langhelg og jeg var gira på å komme i gang igjen. Men nei! Jeg ble syk. Og ikke bare litt sånn snufsete heller, jeg hadde alt man kan tenke seg. Vondt i halsen og luftveien, tørrhoste, hodepine, kvalme, feber. Var sengeliggende frem til i går, da de endelig lot meg gå ut og få frisk luft og litt sol i ansiktet. Det gjorde godt og i dag er jeg til og med litt rød på nesa og panna :)

Første trening etter sykdom eller ferie er jo alltid tungt, men jeg overlevde. Merker jeg kommer til å bli innmari støl da. Er ikke så glad i det, tror faktisk jeg går og (endelig) kjøper meg sånn massasjeapparat som jeg har fått anbefalt!

Nå begynner det å gå mot sommer. I går hadde vi 24 grader og sol, og til uken er det meldt så mye som 30 grader!!

Line Engebretsen

Line Engebretsen 21, Oslo
Hei! Jeg heter Line, er 20 år og kommer fra Oslo. Har fått oppfylt drømmen min om å bli ballettdanser og for tiden jobber jeg i den statlige operaen i Samara, Russland. Her kan du følge hverdagen min og lese om treningen, oppturer, nedturer og andre opplevelser.

Widgets

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits